12. feb, 2017

Ferdig behandlet...

Da er jeg tilbake fra min siste runde på Modum Bad, hvor jeg har fått fantastisk oppfølging ved traumeavdelingen. De har lært meg enormt mye om meg selv, og gitt meg teknikker om hvordan takle livets mange utfordringer. Det aller beste var selvfølgelig heste-øktene, hvor vi fikk Hesteassistert Psykoterapi, utarbeidet av Mona Thelle. Dette ble mesterlig utført av Linda, vernepleier med hestekompetanse, sammen med utvalgte psykolog/psykiatere. Jeg har nå fått tillegget "remisjon" bak mine to diagnoser, noe som visstnok betyr symptomfri. Er jeg frisk nå? Det føles ikke sånn. Jeg er både redd, lammet og uinteressert i perioder, og kjenner på skjelving, hjertebank og kvalme. Alt sammen er kjente symptomer på PTSD/ uspesifisert dissosiativ lidelse. Men jeg er klar over at det er der nå. Og jeg vet hva det kommer av. Dessuten kan jeg hente meg selv ut av det, i hvert fall noen ganger. Det er visst der forskjellen ligger. At man kan identifisere hva som skjer, og at man har evne til å gjøre grep som letter symptomene. Jeg føler meg utrolig priviligert. Men jeg er også veldig redd. Nå som jeg er "frisk", hvordan skal framtiden bli? Hva hvis jeg får tilbakefall? Har jeg "rett" til å leve på uføretrygden i noen år til, for å bygge meg opp? De på Modum sa jeg skulle det. At det fremdeles var ting jeg måtte få ordentlig på plass før jeg var sterk nok til å stille krav til meg selv. Nå skal jeg nyte livet og framgangen, og hygge meg med dyr og mennesker uten å ta noe som helst press innover meg. Lenge. Okay, da gjør jeg det. Fordi jeg fortjener det!