3. mar, 2017

Veien tilbake til målet

Jeg har brukt de siste par ukene til å bare gå tur, eller være sammen med hestene inne hos dem og bare børste dem eller se på utsikten. For to dager siden gikk påmeldingsfristen til utstillinga ut, og i går ble det gøy å trene igjen. Jeg er visst ikke særlig til konkurransemenneske!

Etter å ha gått en tur med Glase i går, tok jeg fram vogna, og gikk litt til og fra rundt og over draga. Så gresset vi litt, og tok til slutt en repetisjon på energisk start ,-gå fram. Hesten så ut til å være henrykt over at vi er i gang igjen! Han syns riktignok det er kos med tur, og han er veldig nysgjerrig på alt som finnes rundt i området. Spesielt hoppene! Men det virket som han syntes det var fint med litt utfordringer igjen.

Rett før jeg tok to ukers tenkepause, hadde vi begynt å trene på å bøye nakken til siden ved signal fra tøylen. Det har han blitt riktig flink til. I stedet for å lære han til å vike for press fra bittet, lærer jeg han til å bøye seg på et lett signal, og det får han belønning for. For at dette skal funke i alle situasjoner, må jeg også lære han at mine løsninger alltid er de lureste og tryggeste, slik at han søker svar fra meg når han er i tvil. Jeg er veldig spent på hvordan utfallet blir til slutt!

Hesten er 6 år i år, så det holder ikke med tømmekjøring for å få han kåret. Han må vise kjøreprøve, med åttetall, av- og påseling og hele pakka. For meg som har jobbet med travere, er ikke dette så mye å ta på vei for. Derfor har jeg kanskje vært ekstra streng med meg selv for å komme i mål. Det jeg ikke tenkte over, var at jeg har vært midt i store forandringer i livet, og hatt en enorm personlig utvikling det siste året. I tillegg var jeg på en ukes oppfølging på Modum Bad i februar, og etter jeg kom hjem var det altså bare 3 uker til påmeldingsfristen gikk ut. Så jeg har hatt en skikkelig inventaropprydning, og kommet fram til at jeg har hatt alt for høye forventninger til meg selv. Så jeg tok meg to ukers nesten fri for aktivitet, og bare kjente på hvordan det er å være meg. Jeg merker at hvis jeg skal være den aktive hestejenta jeg liker å være, så må jeg være mer bevisst på hvordan jeg selv har det, og ikke bare tenke på hva jeg vil oppnå med hestene. Litt av et paradoks egentlig, når det eneste som virkelig gir meg innhold og glede i livet, er hest!