Framgang. Saaakte framgang!

Husk å legge merke til hvordan hesten får meg til å føle! Ta inn hvor vakker han er, lukten av ham og hva han kommuniserer.
Foto: Laila Therese Jensen Kjøniksen

Husk å legge merke til hvordan hesten får meg til å føle! Ta inn hvor vakker han er, lukten av ham og hva han kommuniserer.
Foto: Laila Therese Jensen Kjøniksen

November 2018

Stramme skuldre igjen. Hva er det jeg har glemt nå? Hva var oppgaven etter oppholdet på Modum? Gjøre noe hyggelig, og fortelle meg selv at jeg er bra nok. Det har jeg husket. Men det var en ting til. Øve på å være innenfor toleransevinduet. Hver dag er jeg fortsatt "utenfor toleransevinduet" mesteparten av tiden. Eller "over terskelen" som vi kaller det når vi snakker om dyr. Når man havner i en tilstand av fight/flight, freeze eller overgivelse (tillært hjelpeløshet). Jeg er mest i den siste, som gjør meg overdrevet medgjørlig. Og fryktelig trøtt. For å være i toleransevinduet, må jeg puste med magen. Slappe av i skuldrene. Legge merke til hva som er og foregår rundt meg. Bare da er jeg i stand til å fokusere, huske, vurdere og glede meg over livet. Er man utenfor, så blokkeres disse viktige funksjonene. 

Det er over 2 år siden jeg var i behandling på Modum Bad. Da er jeg vel blitt bra? Da jeg var inne til oppfølging ett år etter, fikk jeg konklusjonen "i remisjon" i papirene. "Uten symptomer". Men det var akkurat da. Tilbakefall er vanlig, og bedringen går i bølger. Dette var noe jeg også ble gjort oppmerksom på. I dag oppnådde jeg å puste med magen igjen, uten å spenne skuldrene. Det er 4-5 dager siden sist. Så lenge har det ikke vært mellom hver gang siden jeg var på Modum. Det kan kanskje komme av at jeg har vært mer opptatt av å trene på ferdigheter enn å leve her og nå. "Her og nå" er en annen måte å snakke om toleransevinduet på. Er jeg tilstede i meg selv her og nå, vil jeg også være innenfor toleransevinduet. En ferdighet som kan hjelpe mye på å være mer tilstede og innenfor toleransevinduet, er selvhevdelse. Jeg har aldri vært særlig god på det, og heller ikke noe opptatt av det. Men for å komme videre, bør jeg altså jobbe litt med akkurat det. Ta litt plass. Være litt myndig.

Det er en utfordring å trene på selvhevdelse blant dem jeg omgås til daglig. Jeg er jo ikke vant med tilbakemeldinger på annet enn mitt milde vesen, så jeg blir litt forskrekka når noen reagerer på min adferd på en naturlig måte..! Men litt blir det, og det kommer seg stadig. Jeg har også brukt internett mye til den type trening. Debattsider om hest er topp arena for å øve... Her går det nemlig ganske hardt for seg, med eller uten min hjelp. (Beklager til alle hestemennesker jeg har trent på å være tydelig overfor, det har sikkert blitt en del ganger hvor jeg har dratt det for langt!). I perioder har jeg vært mer opptatt av å lære dette enn å ha det bra. Da får jeg tilbakefall, ved at toleransevinduet blir mer utilgjengelig, slik det var før. Det resulterer i mer angst, muskelsmerter, magevondt og utmattelse. Så da er det på tide å øve mer på det helt grunnleggende; å se hvilken farge det er på inventaret, kjenne hvor magen er, så jeg kan puste der, og prøve å kjenne lukten av teen, kaffen, blomstene og mest mulig annet av det som omgir meg. 

Da har jeg vel slått fast hva de neste dagene og ukene skal brukes til. Mer "her og nå", og mindre øving på ferdigheter. Hm, finne en balanse, kanskje. OK, prøver igjen. Framgang i sikte!

BEDRING MED RETT FOKUS

September 2017

Så rart det er, når livet bare skjer. Den ene dagen etter den andre, og tankene sier at "nå må jeg..", "ikke glem at..." og "sørg nå bare for å klare..!". Etter over 8 år rusfri, skulle det vel vært en selvfølge å nyte den hverdagen som jeg endelig har klart å oppnå. En hyggelig hverdag med dyr rundt meg. Gode mennesker både i nabolaget, en times biltur unna og på telefonen.
Allikevel tar jeg meg selv i å heise skuldrene daglig, og glemmer fullstendig at jeg snart har fått 9... år i bonus. År som ville vært kastet bort i frustrasjon over ødelagte blodårer, daglig jag etter penger til "medisin" og stadig stress for å unngå politiet.
Jeg er en av de heldige som har fått behandling på Modum Bad, et av Norges fremste psykiatrisk sykehus, hvis ikke det fremste. På denne behandlingen fikk jeg beskjed om at det viktigste nå framover i minst 5 år, var å gjøre hyggelige ting, og å fortelle meg selv at jeg er bra nok. Stoppe opp og kjenne etter hvordan ting oppleves og føles. Hva jeg trenger. Det er det som er min hovedoppgave i livet en stund til.
Dette er egentlig en utrolig verdifull øvelse, som alle uansett helsetilstand, kunne hatt nytte av å bruke mer tid på.
Men så utrolig fort det går å glemme denne aller viktigste oppgaven i livet. Plutselig bare rives jeg med av omverdenens påvirkning. Det er et gjengs mas etter å få til mer, å skaffe mer, å favne flere. "Vi må jo..". Og så er oppgaven glemt igjen. I flere dager kan jeg gå å streve for å sørge for å være bra nok i mine egne øyne. Jobbe for at min døgnrytme, mine rutiner og min respons overfor andre mennesker skal ligne mest mulig på den standarden som jeg syns er rett. Så, når skuldrene er så stramme at smertene minner meg på at det er noe jeg har glemt, kommer jeg på hva som egentlig er viktig. Jeg må jo kun to ting. Jeg må gjøre noe hyggelig, og fortelle meg selv at jeg er bra nok. Da har jeg gjort en godt utført jobb.
Det er bare på den måten jeg kan bli bedre, slik at jeg på sikt kan bli en som bidrar og fungerer godt i samfunnet.
Dette fokuset sklir ut stadig vekk. Jeg tjener jo absolutt mest på å bruke god tid på å komme meg. Det nytter ikke å prøve å skynde seg. Ingen ting bremser bedring så effektivt som å bite tenna sammen og prøve å dytte på den naturlige prosessen!
Så da skriver vi litt på nett, og stikker fingeren i jorda. Det er viktig å ta seg en liten realitetssjekk i blant, og sørge for å holde fokuset der det hører hjemme.

OM UFØRETRYGD PÅ ARBEIDERNES DAG

Mai 2017

Det er 1. mai i dag. Arbeidernes dag. Alle har fri og gjør hyggelige ting, eller går i tog og lignende. Jeg har fri hver dag, jeg. Er uføretrygdet, og kan bruke all tiden min på å bare gjøre hyggelige ting. Eller? Egentlig har jeg aldri fri. Jeg jobber hver eneste dag, og hele døgnet. Jeg jobber med meg selv, for å kunne leve et liv med minst mulig symptomer.

Hver dag jobber jeg med å stoppe opp jevnlig, og bestemme meg for å være til stede ...en liten stund. Puste med magen, senke skuldrene og legge merke til hvor jeg er.
Hver natt jobber jeg med å gjøre søvnmønsteret minst mulig destruktivt for meg.
Hele tiden arbeider jeg med å tåle at mine reaksjoner på helt dagligdagse ting spinner helt ut av proporsjoner. Jeg prøver å huske at jeg skal fortelle meg selv hva som skjer. Nemlig reaksjoner. Dagligdagse ting som ikke er farlige. Det er ikke nødvendig å reagere kraftig på alle disse hendelsene. Men det skjer allikevel. Ikke fordi jeg er paranoid, men fordi jeg har en skade i amygdala.
Så jeg forteller meg selv det, og stoler på at de fantastiske menneskene på Modum Bad traumeavdelingen har rett i at det er nok til å bli bedre, hvis jeg bare gjentar dette mange nok ganger. Da kan den tenkende delen av hjernen være med å forme reksjonene mine på nytt, slik at de blir "normale".
I remisjon, sto det på siste utredelse. Symptomfri. Det er det papirene viser, fra akkurat den dagen jeg utførte testen. Men de sa også at jeg var på grensen på flere punkter, at det vil gå i bølger, og at faren for tilbakefall er stor. Jeg har lært at det eneste som kan holde meg på bedringens vei, er å fortsette å øve på disse tingene, pluss hundre andre. Og at det vil ta flere år før jeg vil være arbeidsfør igjen.
Allikevel har jeg glede av aktiviteter. Noen av aktivitetene er akkurat som arbeid. Hvorfor ikke jobbe, da? Så kan jeg tjene penger på å gjøre ting jeg setter pris på å gjøre?
Men så skjer det en hendelse midt under aktiviteten, som trigger en reaksjon som ikke stemmer med det som skjedde. Jeg mister styringen over pusten, skuldrene strammer seg, og jeg blir så trøtt at jeg ikke får vært mer våken enn 4 timer de neste 3 dagene. Noen ganger motsatt, altså slik at jeg sover bare 4 timer på 3 dager.

Nyeste kommentarer

01.11 | 12:39

Kids

03.10 | 16:57

Village

01.10 | 14:02

Consultant

21.09 | 00:08

channels

Del denne siden