Å fôre en nøysom hest

Fôring av hest er et stort og komplisert felt. Den gang jeg tok et semester i avl og fôring av hest, var undervisningen lagt opp med tanke på å sørge for at sportshester og avlshester fikk nok energi og næringsstoffer. Vi lærte kompliserte formler som tok høyde for hvor hardt hesten ble trent, og om den var hingst, ung gammel eller drektig. Men vi lærte fint lite om hva som kunne skje hvis hester fikk for mye mat, eller hvordan vi kunne ta vare på nøysomme hester. Kanskje jeg hadde lært det hvis jeg hadde gått et semester til.

Her i Norge har vi lange tradisjoner for å avle på nøysomhet, og det har vært belønnet i utstillinger når hester er overvektige, blant annet for å vise at dyret er rasetypisk akkurat når det gjelder nøysomhet. Det er også et mål å vise at de er kraftige, siden de norske rasene er ikke bare allsidige hobbydyr, men også sterke arbeidshester. Dessverre har det ikke alltid blitt lagt vekt på om det er fett eller muskler som vises. Jeg tror og håper dette er i endring nå.

Alle hester har de samme basisbehov

Det vi har lært om hesters behov for en viss mengde grovfôr er et godt sted å begynne hvis vi skal prøve å finne en fornuftig måte å løse denne utfordringen på. De trenger 1,5 kg tørrstoff pr 100 kg hest i døgnet, for å fungere optimalt. Tørt høy inneholder et sted mellom 84 og 95% tørrstoff. Ensilage mellom 65 og 84%. Noen raser blir veldig tykke hvis de får denne mengden i høy av den typen som er å få kjøpt. Hvis man da i tillegg regner ut fôrenheter fra forskere som er opptatt av at sportshester skal få nok næring, vil du få råd om å gi kraftfôr i tillegg. Da ser du etter hvert hester som knapt klarer å bære seg selv, for ikke å snakke om rytteren.

Disse tingene er det viktig å gjøre nordmenn bevisste på. Hester av de norske rasene trenger ikke lengre å vise store fettlagre for å få godkjenning som avlsdyr. Og de trenger på langt nær like mye som andre, mer varmblodige raser for å prestere godt. Men de trenger allikevel like mye tid på tygging, og magen trenger like mye grovfôr pr 100 kg. Hvis man vil bevare leddene, stoffskiftet og høvene deres lengst mulig, så bør de få byttet ut en del av næringsrikt høy med enten halm, bark, kvist, kratt eller næringsfattig høy. Mange løser dessverre dette med å gi bare mindre mengder, mens hesten blir lei, sur og utilpass.

Balanse viktigere enn mengde

Nok protein sørger for at hestens celler blir fornyet, og gir kvalitet til alle strukturer, kanskje mest tydelig på muskler, pels og høver. For mye protein skal de allikevel ikke ha. Det kan gi blant annet hudproblemer og diare. Det kan også bli for lite vitaminer, mineraler og sporstoffer. Mineralbalansen kan bli forstyrret. Det siste er ofte typisk for de enkelte områdene man bor i, og ikke veldig forskjellig fra år til år.  Men det er allikevel viktig å sjekke iblant, siden det også kan variere. Spesielt er det tydelig på pels og høver hvis det er for lite zink og kobber i forhold til mengden jern. Kalsium og magnesium i forhold til fosfor kan også være i ubalanse. For mye av enkelte ting (for eksempel zink) kan føre til dårligere opptak av andre ting, blant annet kalsium. Altså er det balanse på flere plan som er viktig her, og ikke nødvendigvis mengde. Noen mineraler må det allikevel ikke bli for mye av. Så skaff lesestoff, og gå på kurs. Spør veterinærer og andre som kan tenkes å ha kunnskap om disse tingene. Å sende inn en analyse av fôret kan være gull verdt for hestehelsen. Vi får aldri for mye informasjon!

Vær bevisst, ikke perfekt

Å eie en nøysom hest kan være litt av en utfordring. Det er ikke alltid tilgang på magert grovfôr, ikke alle hester tåler halm, og noen har ikke muligheter for å gi kvist og bark. Vi må bare gjøre så godt vi kan. For å kunne gjøre det beste vi kan med de mulighetene som finnes, er det en stor fordel å være mest mulig informert.